Stadig fleire skular har for lite pengar til å kjøpa inn tradisjonelle
lærebøker. I staden blir dei tvinga over på digitale verktøy.
Fylkeskommunane reknar med å spara fleire titals millionar kroner på å
droppa papirboka i mange av faga i vidaregåande skular, og i staden la
elevane finna fram til informasjonen sjølv i Nasjonal digital læringsarena
(NDLA). Problemet er at dette blir gjennomført utan at konsekvensane er
utgreidde.
Tilbakemeldingane på bruk av PC-ar i undervisninga er delte. Mange
fortel om elevar som ikkje følgjer med slik dei burde. Så snart datamaskina
blir slått på, er dei gjerne på MSN, Facebook eller Youtube i staden for å
henta fram sider med fagstoff. Andre får hovudverk av å sitja framfor PC-en
i time etter time. Læringa blir deretter.
Det er ingen tvil om at vi enno er i startfasen på ein digital
revolusjon som vil snu opp ned på kvardagen vår. Det meste av informasjon
kan finnast på internett, og snart er det digitale lesebrettet tilgjengeleg
for ein pris som gjer at stadig fleire vil kjøpa både bøker og aviser i
elektronisk form. Spørsmålet er likevel om skulane og skuleeigarane går for
fort fram.
Internett har mange fordelar. Det går an å henta informasjon frå mange
ulike område, men ikkje alt ein finn er til å stola på. Kven kontrollerer
informasjonen som vert nytta? Kven sjekkar skriftspråket på nettet? Og kvar
finn ein relevant fagkunnskap på nynorsk, til dømes?
Med etableringa av NDLA har fylkeskommunane skaffa seg eit verktøy som
kan nyttast til å få betre kontroll med det elektroniske lærestoffet. Men
det stiller samstundes krav til høg kompetanse og språkkunnskap blant dei
som skal driva prosjektet.
Det som ikkje er like opplagt er om elevar og lærarar er nøgde med
berre å ha lærestoffet elektronisk. Alle utskrifter som blir tatt, tyder på
at mange framleis ønskjer å lesa på papir. Særleg framfor prøver og
eksamenar kan det vera slitsamt å lesa mange titals eller hundretals sider
på skjerm. Mange synest også det er lettare å bla i ei papirbok der alt
stoffet er samla og tilrettelagt, framfor å måtta leita i elektronisk
informasjon.
PC og internett er viktige hjelpemiddel, men det blir feil at
økonomiske omsyn skal vera avgjerande for kva undervisningsform skulane vel.
I staden bør lærarar og elevar få velja det som gjev best læringsutbyte.