Er det slik at problema ikkje eksisterer dersom vi lukkar augene eller stikk
hovudet i sanden? Det kan nesten verka slik etter Osterøy Idrettsråd sitt
møte om dop og homohets i idretten. Det elendige frammøtet tyder på at slike
emne framleis er tabu i det lokale sportsmiljøet.
Dei hadde håpa å fylla aulaen på Osterøy ungdomsskule, Arne Selstø og Liv
Marie Stenvold i idrettsrådet, då dei inviterte til konferanse med store
kapasitetar frå politiet, idrettsforbundet og Antidoping Norge. Men dei
fleste idrettslaga glimra med sitt fråver. Slikt er både skuffande og trist.
Idretten engasjerer tusenvis av born, unge og vaksne i Arna og Osterøy, og
gjer eit svært viktig arbeid innan fysisk fostring. Å halda folk i aktivitet
og god form er den viktigaste medisinen mot fedmeepidemien som spreier seg i
den rike delen av verda. Men framfor alt er idrett konkurranse. Alt dreier
som om å bli best; vinna flest kampar og ta dei gjevaste medaljane. For å
oppnå dette tyr altfor mange til kunstige stimuli. Særleg toppidretten er
blitt ein arena for ureint spel og umenneskelege krav.
Doping er skadeleg, uetisk og øydeleggjande for både utøvarane og idretten.
Difor er antidopingarbeidet så viktig. Og difor burde alle idrettsleiarar ha
kunnskap om emnet - og bruka tid på det - også på lokalplanet.
På same måte er homofili eit forsømt område. Dei fleste tør ikkje stå fram med
si legning i mindre lokalsamfunn av frykt for konsekvensane. Og innan
idrettsmiljøa høyrer ein svært sjeldan om homofile utøvarar. Også her har
dei lokale idrettslaga ei oppgåve å gjera. Å arbeida for likeverd og
toleranse, særleg blant born og unge, vil gjera organisasjonane opne for
alle - uavhengig av legning, hudfarge og religion. Blir dette tatt på alvor
av styre, idrettsleiarar og trenarar, kan mykje bli oppnådd.
Dop og homohets er ikkje noko problem i vårt lag, tenkjer du kanskje. Men kan
du vera sikker? Det vi skyv under teppet kjem sjeldan fram i lyset før vi
tar ei skikkeleg reingjering.