Vi er i år 1438 rett ved Åsane Senter. Sjette dag i Ramadan.
Mohammed Ali Jeddou (39) fra Aleppo og Fotlandsvåg skal gjennom siste test før oppkjøringen til førerkortet. Han er tydelig nervøs.
– Åhh. Det er så frustrerende. I Syria kjørte jeg jo prikkfritt. Her er det regler for alt, forteller han mens en yngre kvinnelig kjørelærer kommer mot ham.
– Hei Mohammed. Klar for test?
– Klar for hva? Ah, jo da. Jeg sa til meg selv at jeg skal være snill på veiene i dag, svarer syreren fra Aleppo og stiller inn sete og speil.
– Er det uvant med kvinnelige kjørelærere?
– Hehe. Njo, litt, men det går fint altså. Jeg tror jeg har hatt mitt syriske førerkort lengre enn hun har levd, spøker tobarnsfaren og kjører mot Bergen sentrum.
– Rolig nå, Mohammed. 60 inn mot en rundkjøring er altfor fort. Pass på plasseringen din nå, kommer det fra kjørelæreren.
– Oh sorry. Glemte litt hvor jeg var en stund, ler han og sender et lurt blikk mot baksetet.
Minner fra et fredfullt Syria
Mohammed faster på sjette dagen. Sammen med kone og to barn sliter han seg gjennom 20 timer uten mat og drikke i 30 dager.
– Offf ja, det er lenge. Jeg røyker i tillegg, men dette er for Gud, sier han og forteller om lykkeligere tider i Aleppo.
– Før krigen husker jeg støyen i gatene. Familiene som laget mat. Ungene lekte. Vi hadde strøm og vann. Men, selv under krigen synes jeg at folk viste et snev av barmhjertighet og kjærlighet. Ramadan er hellig for alle, uansett hvilken side du er på i krigen, forteller han.
På Osterøy er tilværelsen en annen.
– Det er stille på Osterøy. Ikke noe støy. Folk er mer innestengte, og det er litt trist. Jeg savner det å kunne besøke venner, drikke kaffe og prate sammen. Jeg savner lukter i husene når konene steller i stand til «ftor» (måltidet som bryter fasten, journ.anm) Inshallah ja, jeg ber om et fritt Syria slik at jeg kan oppleve Ramadan i hjemlandet mitt igjen, sukker han og parkerer bilen.
Fart og plassering ble syrerens anmerkninger av kjørelæreren i Åsane.
Fra Darfur til Arna
I en stue i Arna sitter Noor Sham (27) og venter. Klokken er to på ettermiddagen, og det er ni timer til fasten brytes. Sulten kobler hun ut.
– Heldigvis er det litt kaldt, men dagene her er uendelige.
Noor er fra Darfur i Sudan. Det krigsherjede landet som har drevet millioner av mennesker på flukt.
Fra sin lille enkle leilighet lover hun lydighet til sin Allah.
– Åhhh. Det går nesten ikke et sekund uten at jeg tenker på familien min. De har det varmt og forferdelig der nede, men de har hverandre, sier hun forsiktig mens hun retter litt hijab’en.
– Fortell hvordan en vanlig dag i Ramadan er for deg?
– Det er viktig å holde seg opptatt med saker som husvask og matlaging, erkjenner sudaneseren og forteller om tradisjonelle matretter familien steller i stand denne hellige måneden.
– Vi elsker auberginer, tomater, dadler og brød. Dadler er det viktigste, informerer hun og smiler litt sjenert bak sløret.
– Er det ikke vanskelig å holde seg så lenge uten mat og drikke?
– Nei da, bare de tre første dagene, så er det lett. Når du gjør det for Gud, er det enkelt. Den siste dagen går virkelig unna, for så er det fest med venner og kjente, ler Noor og ser ut mot fjorden.
– Jeg håper familien min får en fredfull Ramadan i Darfur. Det har de fortjent.
Hjertet i Etiopia
Etiopisk-somaliske Nimo (17) har kommet på besøk til Noor. Etter nesten to år i Norge snakker hun godt norsk.
Litt sjenert forteller tenåringen om familien i Etiopia.
– Det er vanskelig å være glad under Ramadan når familien er så langt vekke, sier Nimo som ikke ønsker å bli fotografert.
– Nei, jeg trives ikke foran kamera, flirer hun, og skjuler munnen mens hun presser frem en latter.
For Nimo er ikke Ramadan vanskelig da hun er psykisk klar for en måned med renselse. Gud er hennes største medspiller.
– Hjertet mitt guider meg til å fullføre. Med god hjelp av Gud, skal jeg nok fullføre, inshallah, informerer den jenten, som startet å faste som 12-åring.
– I Islam skal du faste når du er klar for det. Vanligvis starter jenter litt tidligere enn gutter.
Pilen på kartet viser Darfur hvor Noor kommer fra. Nimos hjemsted er på grensen mellom Etiopia og Somalia.
Boksemesteren fra Baghdad
– Kom inn. Kom inn. Velkommen, smiler Daigham Al Shahiri (35). Boksemesteren fra Baghdad har nettopp gnidd søvnen ut av øynene.
– Herre min hatt, det er lange dager her. Fem timer mer enn familien i Baghdad. Gleder meg til vinteren, for da får vi det litt enklere, sier han idet flere romkamerater entrer rommet.
– Salam aleykum - fred være med deg, kommer det fra én av dem.
Klokken er fire. Bare syv timer til mat, drikke og en etterlengtet sigarett.
– Jeg røyker ikke. Jeg trener mye, men de andre her sliter nok, sier Daigham som har bodd to år i Norge.
Før det bodde bokseren fire år i Tyrkia.
– Tyrkia var fint, nesten som i Baghdad, men her er det tryggere.
– Hvordan er situasjonen i Baghdad om dagen?
– Grusom. En bilbombe rammet mange fastende bare for noen dager siden. Vi lever i konstant frykt, så det er rett og slett jævlig. Jeg husker tiden før krig og elendighet. Akk ja, jeg snakker med familien hver dag når de har strøm og internett-tilgang, forteller irakeren mens han gjør i stand den tradisjonelle drikken labin.
– Det er yogurt blandet med kaldt vann. Litt salt, og så bare drikker du det sammen med dadler. Her, prøv, insisterer han og sjenker i et glass.
Misunnelige øyne følger nøye med fra sofaen.
– Ikke sant det er godt? spør han ledende.
– Dette bare må vi ha under Ramadan. Ellers så lager vi retter med kylling, kjøtt og grønnsaker. Det er ikke som hjemme, men vi har hverandre her. Fellesskapet er viktig under Ramadan.
Gjengen i sofaen smiler og nikker.
– Man blir flink å vente denne måneden. Ingen sex, ingen alkohol, ingenting.
– Når Ramadan er over, blir det mer av de tingene?
– Hehe, hysj! Jeg håper jo ikke det. Hvis Gud vil, så holder jeg meg på den rette sti, sier den sympatiske irakeren med et bredt, lurt glis om munnen.
– Ramadan mubarak! Ha en fin Ramadan, avslutter Daigham.