-Det beste jeg har gjort

DEILIG Å VÆRE NORSK I DANMARK: I 2008 ble Alette Stang Arnas første utenlandsproff i håndball, og spiller nå fast på et av verdens beste håndballag, side om side med stjerner som Gro Hammerseng, Katja Nyberg, Isabel Blanco og Tonje Nøstvold.
Foto: André Leknessund Wik

Utskriftsvennlig versjon Tips en venn om denne saken Tips en venn om denne saken Din e-postadresse:  Mottakers e-postadresse: Din kommentar: Fakta Navn: Alette Stang Alder: 25 år Bosted: Ikast, Danmark (opprinnelig fra Espeland) Yrke: Håndballspiller Posisjon: Høyre kant Sivilstand: Samboer med Stig Klubb: FC Midtjylland (vært der i halvannen sesong) Tidligere klubber: Bjørnar, et år i Tertnes (2006/2007)

HÅNDBALL: - Det er gjerne en klisjé å si det, men det er kjempestort og en drøm som har gått i oppfyllelse.

Alette tar en slurk av kaffien. Hun er hjemme på juleferie, og tar seg tid til en prat med lokalavisen om profflivet i stjernespekkede FC Midtjylland. Et proffliv som smiler bredt til henne om dagen.

- Folk snakker om at det tar mye tid før man på en måte faller til ro, kommer inn i det, og ting fungerer. Jeg synes egentlig det gikk veldig fort. For meg har det vært en eneste lang, positiv reise så langt.

Stjernegalleri
Det er nå et og et halvt år siden hun dro til Danmark og ble lagvenninne med Gro Hammerseng, Katja Nyberg, Isabel Blanco, Kari-Anne Henriksen, Ragnhild Aamodt, Ingrid Ødegård og Tonje Nøstvold, for å begrense oss til det norske stjernegalleriet.

- Tiden der har vært så bra som jeg kunne håpe på. Det første året ble det ikke så mye spilletid, men det var jeg forberedt på. Det var et læreår, der jeg måtte dele spilletid med en selvskreven landslagsspiller. Jeg hadde likevel et håp om å prestere så bra at klubben ville satse videre på meg. Den planen har fungert, smiler Alette.

Espelandsjenten har nå overtatt hegemoniet på høyrekanten etter Ragnhild Aamodt, som trapper ned hjemme i Norge. Skoene til den meritterte forgjengeren, som har både EM- og OL-gull, og stadig ble omtalt som «verdens beste høyreving», er utvilsomt store å fylle. Men hadde Alette vært av typen som skygget unna utfordringer, ville hun ikke vært der hun er.

- Vi står alle bak noen, men man kjemper seg fremover. Det er det som driver en, sier 25-åringen.

Opp- og nedturer
Det var langt fra like rosenrødt en septemberdag i 2006. Alette og moderklubben Bjørnar spilte cupkamp mot Storhamar. Minuttet før slutt skar hun inn, brente ballen i garnet, og i det hun skulle vende opp og strekke armene i været, sto foten igjen. Tribunejubelen stilnet med smerten i fjeset til hjemmeyndlingen.

- Noe av det vondeste jeg har kjent, minnes Alette.

Røntgenundersøkelsene bekreftet antagelsene; korsbåndet var røket.

Hun hadde da bak seg en knallsesong, der hun hadde fått to opptredener på Marit Breiviks landslag og plass på «Årets lag» i eliteserien. Med ett var hun ute av dansen.

Hun tok heller ikke plass i heisen da Bjørnar samme år rykket ned i 1. divisjon. De personlige ambisjonene krevde at hun satte seg selv først. Tilbakekomsten til parketten skjedde i Tertnes-drakt.

Men oppholdet hos byrivalen ble et kort springbrett. Tilfeldighetene ville det slik at Alette fikk henvendelsen hun alltid hadde drømt om. Hun var ikke i tvil.

- Danmark er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve. Og når den kommer, er det en sjanse du bare er nødt til å gripe med begge hender. Blir det bra, er det supert. Går det ikke, har jeg i hvert fall tatt sjansen, og slipper å angre resten av livet, sa Alette til Bygdanytt like etter at overgangen ble kjent.

-Vokser på miljøskifte
Motet er hun glad for å ha.

- Å flytte på meg og prøve noe nytt, er det desidert beste jeg har gjort. Jeg er ikke i tvil om at man vokser som idrettsmenneske og person på å skifte miljø, møte nye mennesker og få nye impulser. Arna og familien er her når vi en dag skal tilbake, sier hun.

Når Alette snakker om livet i Danmark refererer hun nesten utelukkende til vi. Den hun vi-er seg med er samboeren Stig. De fant hverandre på ungdomsskolen. Han er for øvrig broren til Steffen og Lars Erik Andersson, som spiller på herrelaget til Bjørnar. Hvis hun skulle dra, var det selvskrevet at han måtte være med, og at han hadde «sine ting», og ville trives.

- For meg var det alfa og omega. Stig sitt arbeid er like viktig for ham som håndballen er for meg, sier hun.

Samboeren har sitt virke som fysioterapeut på en klinikk i Ikast.

-Føltes utgjort
Stjernemannskapet til FC Midtjylland slet i fjorårssesongen tungt med skader og plasserte seg svakt. Midtveis i årets sesong ligger Alette og co. på tredjeplass, bak FC København (Anja Andersens lag) og Viborg, hvor Lunde-søstrene spiller.

Utover høsten har det blitt mange kamper, men Alette mistet sesonginnledningen.

- Jeg spilte hele oppkjøringen og storkoste meg. Men så, på trening dagen før seriepremieren, havnet jeg i duell og landet på skulderen.

For espelandsjenten, som endelig skulle få sjansen fra start, var det fortvilende å måtte se den første måneden fra sidelinjen.

- Det var tungt, og det føltes utgjort at det skulle skje dagen før vi begynte. Heldigvis har jeg spilt mye etterpå, og unngått flere problemer, sier hun.

Nyttår hos Gro og Katja
- Hvordan er det å spille sammen med verdensstjerner som Gro Hammerseng og Katja Nyberg etc.?

- I begynnelsen var det litt stort å dra på trening, jeg skal innrømme det. Men de blir til slutt mennesker de også. Hehe...

- Nei, de er superhyggelige, jordnære og sosiale, og jeg har følt meg kjempegodt tatt imot. Nå er vi seks norske spillere, og vi gjør mye sammen. I fjor feiret vi for eksempel nyttår hjemme hos Gro og Katja. De var store personligheter for meg før jeg kom til FC Midtjylland, men er enda større nå som jeg kjenner dem. De er ikke bare ansiktene man ser på TV, men har uendelig mange flotte kvaliteter. Jeg håper inderlig Gro og Katja blir i klubben fremover.

- Hva er de mest minneverdige øyeblikkene så langt?

- Det har vært så mange, men å spille Champions League har vært stort. Det har vært noen kamper der som har vært helt «syke» - til å få gåsehud av. Da vi vant borte mot det ungarske laget Györ, hadde ikke de tapt på flere år. Det var en fantastisk opplevelse. Ellers er det vel hele erkjennelsen av at jeg vet at det er dette jeg alltid har hatt lyst til. Og når du får gjøre det, så er det fantastisk. Jeg er privilegert som får muligheten til å leve av hobbyen min.

Drømmer om landslaget
- Kommer du til å avslutte karrieren i Bjørnar?

- Det vil naturligvis være fint å avslutte der man begynte. Det får tiden vise, men planen er å returnere en dag. Stig er et naturmenneske som savner fjell, snø og skimuligheter. Nå har vi dratt til Danmark for min skyld, jeg er derfor åpen for at han avgjør hvor vi havner neste gang. Når det er sagt håper jeg å være her en stund. Klubben vil ha meg, og vi er i forhandlinger om forlenging av kontrakten. Jeg føler meg langt fra ferdig, men tvert i mot som om jeg bare så vidt har begynt.

- Hva med landslaget? Skulle ikke også du gjerne hatt en VM-bronse?

- Jeg hadde ikke vært inne i varmen i forkant, og det var aldri i mine tanker å bli tatt ut. Jeg håper selvsagt min sjanse kommer en dag. Men jeg har valgt å forholde meg til det slik at jeg må bare stå på i hverdagen for å bli en bedre håndballspiller og person. Å gjøre mitt beste i klubbdrakten er den påvirkningskraften jeg har. Landslaget er helt klart en drøm, men jeg må ha fokus på arbeidsoppgavene, og håpe at det jeg presterer vekker landslagssjefens interesse.

Årets EM går av stabelen i desember, og er delt mellom Norge og Danmark. Innledende runder går her på berget, mens finalene skal spilles et kvarter unna bopelen til Stig og Alette i Ikast.

- Det reises for tiden en kjempearena i Herning like ved oss, opplyser Alette.

Hjemmebane blir det altså uansett for den ambisiøse espelandsjenten.

- Det ville ikke vært dumt å være med der?

- Nei, det ville det ikke.