I fjor tippet undertegnede at Arna-Bjørnar ville ta sølv. Det skulle vise seg
å være en naiv og i overkant optimistisk spådom. Naiv fordi jeg ikke tok
tilstrekkelig inn over meg det store keeperproblemet laget hadde da Erika
Skarbø ble skadet. I overkant optimistisk fordi jeg trodde skoene etter
Elise Thorsnes ville bli lette å fylle. Resultatet kjenner vi. Arna-Bjørnar
slet i begge ender.
Målvakterstatteren Precious Dede brukte tid på å venne seg til norsk fotball.
Kommunikasjonen med spillerne foran seg ble deretter. Usikkerheten som
spredte seg fra de bakre rekker preget rødtrøyene hele sesongen, men
spesielt i vårsesongen - som jo var de første 17 av 22 kampene, på grunn av
EM. Og da var det i realiteten over. Precious var en flott atlet, men med
respekt å melde ikke i nærheten av Erika Skarbøs nivå. De færreste er det.
Erika er i verdensklasse.
Heller ikke forover gikk det på skinner. Arna-Bjørnar hadde ofte ballen mest.
Men overgangene og det etablerte angrepsspillet rant for ofte ut i det
upresise, og siktet var for dårlig innstilt når det skulle avsluttes. Maren
Mjelde leverte ok med seks mål fra midtbaneposisjon, unge Kristine Hegland
greit med samme antall, og Madeleine Giskes åtte fulltreffere var godkjent i
returåret etter korsbåndskaden. Konklusjonen var likevel entydig: Ingen ny
storscorer sto frem. Arna-Bjørnar laget totalt sett altfor få mål (37).
Laget slapp også inn altfor mange (35) til å kunne hevde seg i teten. Det
ble til slutt 5. plass. I og for seg ikke krise. Men avstanden opp til gull
(23 poeng), sølv (20 poeng) og bronse (17 poeng) var større enn på mange år.
Slik sett hadde Arna-Bjørnar sin dårligste sesong siden opprykket høsten
2005.
Grunnen til at jeg klok av skade går på samme smellen som i fjor og igjen
tipper Arna-Bjørnar på medaljeplass, henger sammen med klare forbedringer på
alle ovennevnte punkter. Vi kunne se tegnene allerede i fjor høst. Jentene
hadde brukt den lange sommerpausen godt. De sprudlet, og med unntak av en
laber forestilling hjemme mot Røa, gjorde laget en god innspurt. Kamper som
3-0-seieren over cupfinalist Team Strømmen fortalte det mange av oss visste:
det hadde vært noe uforløst over Arna-Bjørnar i 2009. Laget hadde av ulike
årsaker underprestert og var bedre enn de hadde fått vist. Guts'en fra i
høst har gruppen tatt med seg gjennom vinteren. Arna-Bjørnar går sesongen i
møte i visshet om at de er ubeseiret i oppkjøringen. Det gir selvtillit.
Ved nyttårstider var Erika Skarbø tilbake mellom stengene. På strek og i
feltarbeidet er hun en matchvinner, men hennes tilstedeværelse bak på banen
er like viktig. Hun sprer trygghet og vinnervilje gjennom tydelighet og
måten hun dirigerer rekkene. Det er ikke uten grunn at trenerteamet har
valgt Erika til å være lagets kaptein etter at Stine Andreassen forsvant.
Erika er en viktig årsak til at jeg tror det blir medalje. Foran seg får hun
en solid bakre firer i Caroline Walde og en omskolert Veronica Aasgård på
midtstopperplassene, og nykommer Astrid Grøttå Ree og Ingrid Ryland på
backene. Det blir ikke enkelt for motstanderne å trenge igjennom og score
mål.
Fremover på banen virker det også mye bedre. Med unntak av den aller første
treningskampen (0-0 mot Sandviken), har Arna-Bjørnar scoret bra med mål.
Selv mot Danmarks beste lag Fortuna Hjørring puttet rødtrøyer jevnt og trutt
i alle de tre oppgjørene. Mest gledelig er det at Tina Algrøy virker å ha
fått hull på byllen. Ingen brente flere sjanser for Arna-Bjørnar i fjor.
Potensialet er imidlertid enormt. Få, om noen, matcher Tina på fart. I
vinter virker hun også å ha blitt kaldere foran mål. På de fire siste
treningskampene har hun nettet syv ganger. Tina kan fort få et Huseklepp-år
og score 15. I så fall er det ingen vi unner det mer.
Kristine Hegland, Madeleine Giske og Maren Mjelde er andre spillere vi venter
scoringer fra. Av de yngste tror vi flere vil presentere seg. Isabelle
Gjerde er fotballklok og briljant teknisk. Fra henne blir det mange assists,
men nok også noen velplasserte fulltreffere. Kine Thorsvik har fart og evner
foran mål. Nykommeren Lisa Halvorsen kommer garantert til å presentere
venstrefoten sin når hun får sjansen. Den er det krutt i. I henne har
Arna-Bjørnar en trussel fra distanse.
Alt i alt ser det bra ut fem dager før seriestart. Hovedbekymringen er en tynn
stall, hvor det ikke skal mange skadene på sentrale spillere til før
Kalvenes har flere problemer samtidig i fanget. Arna-Bjørnar har lykkes med
å fylle på med noen unge, lokale stortalenter, men har, med unntak kanskje
av Astrid Grøttå Ree, mislykkes med å hente inn såkalte etablerte. Kolbotns
Kristine Lindblom var svært nær, amerikanske Lorraine Quinn virket lenge
svært giret, og «storfisken» Cecilie Pedersen glapp for alle beilerne da hun
valgte å spille fotball med gutter.
Men det nytter ikke å gråte over alt som ikke ble. Det er det heller ingen
grunn til. Stallen har kvalitet nok til å kjempe i toppen. Det er ikke uten
grunn at Arna-Bjørnar hadde ni spillere på landslagsoppdrag tidligere i
vinter. Og der er vi ved noe av kjernen; selv om stammen stort sett består
av 20-åringer, så er det ekstremt rutinerte 20-åringer vi har med å gjøre.
Det er jenter som tross sin unge alder går inn i sin fjerde og femte sesong
i toppserien, og som har fått matchet seg og blitt betrodd ansvar
internasjonalt på ulike landslag gjennom flere år. Det er jenter som lenge
har båret merkelappen «ung og lovende». Jenter som nå er i ferd med å bli
voksne. Det blir, som Morten Kalvenes påpeker, disse som må vise vei. Tiden
er nå inne for å ta steget helt opp og dominere på egenhånd. Uten rutinerte
veteraner å lene seg på.
Det tror vi de gjør. Kvaliteten er der. Sulten er der. I år blir det
Arna-Bjørnars år. Vi spår bronsemedaljer.