Hvor lett er det å jobbe på toget mellom Bergen og Voss? Og hvordan fungerer det om arbeidet er nettbasert?
NSB reklamerer med gratis internett på regiontogene, men legger til at «på deler av strekningen vil det være ustabil dekning». Det skal nå testes!
Jeg setter meg på plassen min i vogn 1, Rolls Royce-vognen til NSB – Comfort – der du får mer plass, bord til å ha PC-en på, strømtilgang og gratis kaffe og aviser.
Men det begynner famlende, og jeg bruker litt tid på å finne strømtilgangen som jeg trenger til PC-en. Den er for informasjonens skyld nede på venstre side av setet og litt vanskelig å finne. Å sette i kontakten tar tid, fordi det er umulig å klare å se fra der du sitter om hullene er horisontale eller vertikale.
Ved siden av meg sitter en dame med en Mac og er allerede godt i gang med å jobbe. Hun leder.
Feil brukernavn eller passord
Etter syv minutter på toget har jeg rigget meg opp, og jeg er klar for å logge meg på nett.
Jeg oppretter et Word-dokument som jeg lagrer på skrivebordet, så jeg ikke er avhengig av nettilgang for å lagre det jeg skriver. Greit å ta sine forholdsregler.
Jeg finner trådløsnettet til NSB og åpner nettleseren Mozilla, der en side kommer opp med innlogging.
«Feil brukernavn eller passord» er responsen. Tunnelene kommer med jevne mellomrom og jeg mener å skimte Bruvik passere utenfor vinduet.
Jeg prøver igjen, men samme beskjed. Spørsmålet er: Hvorfor kan jeg ikke huke av for glemt passord? Jeg ordnet det tidligere på dagen, slik at dette ikke skulle skje. Det kan selvfølgelig være at jeg slurvet da jeg lagde det nye passordet, men jeg tviler på at jeg har sviktet så fundamentalt.
Jeg prøver på ny. Men nå kommer det opp en annen beskjed. At jeg ikke er koblet til internett. Dette vet jeg, og du hjelper meg ikke, nettside.
GBCm3Cpm
Jeg begynner å lure på hvor feilen ligger. Er det passordet, NSB sitt Wi-Fi-nett? Eller meg? Menneskelig svikt? Dette skal jo være ganske enkelt.
Hun ved siden av meg sitter med Mac-en sin og holder på i en meny. Det ser ut som hun søker på noe og ikke finner ut av det. Jeg har lyst til å spørre henne om hjelp, men ombestemmer meg. Dette skal jeg klare selv.
De bygde Bergensbanen med nesten bare «nævvene» for over 100 år siden. De trosset fjell, kulde og hakket seg østover. Da må jeg må klare å koble meg på internett.
Jeg ser ut. Ulvsnesøy passerer, inntullet i tåke og regn. Perfekt fiskevær.
Jeg går inn på mailen på mobilen for å finne mailen der jeg fikk mail om tilbakestilling av passord. Det var dette midlertidige passordet som fungerte tidligere i dag, som jeg logget meg inn med og brukte til å endre til et av mine vante passord.
GBCm3Cpm fungerer heller ikke.
– Unnskyld..?
Jeg går inn på NSB-appen på mobilen. Der har jeg ennå ikke opprettet profil, så jeg taster inn mail-adressen min og passordet jeg lagde tidligere på dagen. Bingo!
Jeg får opprettet profil, ergo, den eventuelle menneskelige svikten har foreløpig vært minimal – og er i hvert fall ikke årsaken til at jeg ikke er på nett med PC-en.
Jeg ser ut. En svart vegg blir raskt til fjord og sjø og et tettbebygd strøk. Vi må nærme oss Stanghelle, tenker jeg.
Neste plan er å stoppe en konduktør, men jeg har ikke sett en siden han tok billetten min like etter avgang i Arna, og jeg har mine tvil på IT-kompetansen til NSB-konduktørene. Kanskje jeg skal spørre hun ved siden av meg?
Hun sitter med hodetelefoner og ser veldig opptatt ut, har tatt PC-en i fanget sitt som om hun skjuler noe. Jeg lurer på om hun ser på hva jeg skriver.
Toget er straks på Dale, hører jeg fra høytaleren.
– Unnskyld... er du på nett?
– Njaa, det er av og på, sier hun.
– Jeg var allerede innlogget, men nå venter jeg på å komme inn på en side.
Antiklimaks
Vi sjekker at begge er på trådløsnettet NSB Interaktiv. Ja.
Men POW! Plutselig slår flere ikoner imot meg, skriv passord her, passord der. Toget står på Dale stasjon og jeg er endelig online.
Luften går litt ut av meg. En febrilsk jakt er over, ble det et lite antiklimaks? Nå er spørsmålet hvor lenge online-eventyret varer.
Jeg kobler meg på Junos Pulse, som alle Bygdanytt-journalistene må være tilkoblet for å publisere saker på nett. Den vil momentant gi beskjed om jeg mister forbindelsen.
Hva er systemet?
Toget er i en ny tunnel og duften av pizza siger innover comfortvogn 1. Jeg kunne tenke meg å hente en gratis kopp kaffe, men føler jeg ikke kan plage sidekvinnen min med et nytt spørsmål.
Begge sitter med laptoper, mobiler og vannflasker, så om jeg skal ut av setet mitt ser jeg for meg mye rot og unnskyldninger. Det er som å sitte ved vinduet på et fly. Man holder ut til man ikke klarer lenger og ytrer «Unnskyld, jeg skal bare…», idet man reiser seg.
Utenfor forsvinner Bolstadøyri i en fei.
Jeg tenker jeg har drukket nok kaffe i dag og tester en nettavis for å se hvordan nettet fungerer. Ingenting skjer, mens tunnelene kommer og går. Dette lover ikke bra. Konklusjonen er at jeg må se langt etter å arbeide på nett. Og like etter kommer beskjeden: «Serveren ikke funnet».
Tankene går til da jeg reiste med buss i Kambodsja. Den hadde trådløst internett som faktisk fungerte. Hva slags opplegg har NSB egentlig? Har de vanlige trådløse rutere, eller er det mer avanserte greier?
Skal bli bedre
Utenfor kan jeg se at vi nærmer oss Voss. Jeg har skrevet 777 ord og begynner for alvor å bli kvalm. Det er første gangen jeg er blitt togsyk.
Den gode nyheten er at nettet er tilbake, men det går avsindig sakte.
Ute er det begynt å bli hvitt og jeg må snart pakke sakene mine. Timen med pendling til Voss ble ikke den store pendler-vinneren. Det går greit å jobbe, men nettet kan du se langt etter.
NSB sin påstand om at «på deler av strekningen vil det være ustabil dekning», er en underdrivelse av dimensjoner. Det burde heller stått at det «bare er nett på noen få deler av strekningen, og dette er veldig tregt», i hvert fall mellom Bergen og Voss.
NSB skriver også på nettsidene sine at Jernbaneverket «vil i tiden fremover sikre mobil — og bredbånddekning i tunneler rundt om i Norge. Da vil også kvaliteten på internett om bord bli bedre og mer stabil».
Før den tid er det ingen vits i å prøve engang.