Det var så grått, det var så surklende vått, så surt og kaldt at du vil ikke tro det. Jeg lurte på hvorfor regnet ikke var sludd, gjengen med plussgrader hadde neppe nok medlemmer til en frodig trekant. Det var sleipt og glatt av løv og gang-sykkel-traktor-bulldoser-og alt-annet stien hadde sannsynligvis asfalt som opplevde at Kong Harald overtok etter faren Kong Olav, mens infrastruktur og ingeniørkunst, broer, murer og gjerder mot jernbanen nok var over puberteten da Kong Haakon tok kvelden for godt. I 1957.
Det var akkurat da jeg kjente det på meg, med iskalde kulingbyger og strie strømmer midt i trynet, da skodden hang nedover fjellene som sørger for at akkurat her, akkurat på denne velsignede plassen på jorden, så når ikke golfstrømmens milde vinder inn, bare regnet, så kjente jeg at jeg var hjemme. At jeg var tilbake der jeg kommer fra.
At jeg var på Espeland. I Arna.
La det være sagt med en gang, la oss avlive mytene. Sannheten er at gammel kjærlighet ruster. Gammel kjærlighet ruster noe massivt. Men den slutter ikke å være kjærlighet av den grunn. Den slutter ikke å være rusten heller, men den stikker dypt. Som en ungdomsforelskelse som ikke kunne gå bra, ikke gikk bra, ikke burde gå bra, men som likevel hadde noen fine øyeblikk.
Jeg er fra den minst likte bydelen i Bergen, den minst oppskrytte, den minst sofistikerte, minst fasjonable, minst elegante. Laveste eiendomspriser. Mest regn. Det var ikke en bydel før 1972, det var en egen kommune, en bygd, et sted bak fjellene, som de fine bergenserne kjørte fort gjennom når de skulle til Kvamskogen, Voss, Geilo og Østlandet. Jeg er fra Arna. Jeg er fra Neshaugane på Lone på Espeland i Arna.
Sist søndag tok jeg toget gjennom tunnelen, fra Bergen jernbanestasjon. Ett stopp lenger øst gikk jeg av. På andre siden av byfjellene. Åtte minutter gjennom tunnelen. Men 24 år tilbake i tid for meg. Det har skjedd mye i Arna siden jeg tok den togturen omtrent hver dag. Eller, egentlig ikke så veldig mye og den gamle kirken, fra 1864, står der, som før. Kirken jeg er døpt, konfirmert og gift i. Skilsmissen tok jeg et annet sted.
Jeg gikk på kryss og tvers og passerte to mil trasking den våte, kalde søndagen. Om jeg ikke ville, så hadde jeg antakelig måttet gjøre det, bare for å holde varmen i det kalde striregnet. Som bare stoppet for å trekke pusten, før det gjøv løs på meg igjen. Jeg ruslet rundt og følte meg litt som en forvillet figur, en sort/hvitt figur i en gammel Bruce Springsteen-sang.
I was eight years old and running with a dime in my hand
Into the bus stop to pick up a paper for my old man
I'd sit on his lap in that big old Buick
and steer as we drove through town
He'd tousle my hair and say son take a good look around
this is your hometown
Dette er mitt hjemsted, my hometown. Og som jeg har gjort noen ganger før, så dypdykket jeg i nostalgiens hav denne søndagen. På jakt etter noe, jeg vet ikke hva. Men det var ikke perler.
In '65 tension was running high at my high school
There was a lot of fights between the black and white
There was nothing you could do
I Springsteens New Jersey var ganske sikkert etniske motsetninger krevende. Det var det ikke i Arna. I alle fall ikke den gangen. På Garnes ungdomsskole fikk vi en svart jente i klassen. Så vidt jeg husker var hun den første svarte på skolen. Men hun var smart, morsom og vill. Den blendahvite klassen fikk impulser og energi av henne. Hun lot seg ikke kue, hun svarte lærerne tilbake, hun var gøy å ha rundt seg. Både klassen og skolen trengte å bli utfordret og Patricia lot seg ikke pille på nesen.
Last night me and Kate we laid in bed
talking about getting out
Packing up our bags maybe heading south
I'm thirty-five we got a boy of our own now
Last night I sat him up behind the wheel
and said son take a good look around
This is your hometown
Jeg tok altså turen for å gå på gjengrodde stier. Jeg tok det magiske toget, som ikke NSB hadde opplyst kjørte tilbake i tid, for å nyte blandingen av melankoli og nostalgi. Begge deler, passende stemninger i Arna. Stemninger som, for egen del, er overskuddsvarer der jeg ble født, vokste opp og knep på min første pupp. Eller i alle fall den første jeg ikke skulle ha melk av.
Jeg mener bestemt at jeg gjenkjente huset på Espeland, på «myrane» der den ganske banebrytende opplevelsen fant sted. Det går ikke upåaktet hen hos en famlende tenåring når man kommer i nærkontakt med akkurat denne så feminine kroppsdelen. Så mystisk og magisk for en tenåring, med større drømmer enn vett.
Da jeg ruslet oppover Arnatveit mot Janus-fabrikken, gikk jeg altså og nynnet på Bruce Springsteen. Det var passelig nedslitt, grått, og minnerikt til det. Det var rustnet, mosegrodd, gammelt og vakkert. På sin måte. Jeg gikk der det bitte lille biblioteket, som jeg brukte mye, hadde vært, på jernbanestasjonen ved Janus.
Jeg gikk forbi Stephansen sin butikk, som vi ikke handlet hos, Samvirkelaget, som vi handlet hos, jeg gikk forbi Randolf’en, Flatabø’en og Kversøy’en. Bare på «stripen» fra Ottarkleiv bru, var det en hel liten by av butikker for 40 år siden. Der var det frisør, samvirkelag, klesbutikk med fru Borge, sportsbutikk, skobutikk og bruktbilbutikk. Og i Espelandshallen var det kafeen som Sjonbotnen drev. Jeg kjente lukten av stekte karbonader og verdens feteste brune saus.
Now Main Street's whitewashed windows and vacant stores
Seems like there ain't nobody wants
to come down here no more
They're closing down the textile mill
across the railroad tracks
Foreman says these jobs are going boys and
they ain't coming back to your hometown
Sånn gikk det til da jeg var hjemme denne uken. Som er blitt «hjemme». Jeg tror jeg har slått meg ned i Telemark for godt. Har ingen planer om noe annet.
Men på tross av regn, sludd, kulde og rust, så er jeg rimelig sikker på at om jeg skulle vende tilbake til Bergen, om jeg skulle flytte «hem» igjen så hadde jeg havnet omtrent her. I Arna. For de røttene, som jeg egentlig trodde var dradd skikkelig opp av jorden, ruslet jeg forbi da jeg var i Arna. Jeg så dem. De sto godt plantet i den vasstrukne kalde myrete jorden. Og det var liv i dem.