Jeg har aldri vært særlig interessert i sykling som idrett. Jeg har sett et par målganger i Tour de France, men ikke noe særlig mer.
Likevel valgte jeg å benke meg foran TV-en for å få en smakebit av sykkel-VM. Jeg har hele veien ment at det var lurt av Bergen å kjempe for arrangementet, men har likevel vært bekymret for hvor suksessfullt det ville bli.
Det har hovedsakelig vært fordi mye kunne gå galt. Det kunne blitt grusomt drittvær og laber interesse langs traseene.
Da jeg skrudde på TV og skulle følge søndagens lagtempo, ble jeg direkte rørt. Jo visst har jeg sett fine bilder fra Vestlandet før, men da stjernene freste over Askøybrua og Birkelundsbakken - i fantastisk finvær - var det noe helt annet.
Striler, bergensere og tilreisende jublet i skjønn harmoni mens TV-produsentene tok i bruk alle triksene i boken for å presentere det på vakrest mulig vis. Norsk pallplassering var det eneste som kunne gjort opplevelsen bedre.
Byen er snudd på hodet og jeg har en mildt sagt krøkkete reiserute til jobb for tiden, men det gjør absolutt ingenting. Hver eneste gang jeg leser om sykkel-VM smiler jeg.
Så mye skryt som byen har fått på direktesendt TV og i sosiale medier er jo nesten ikke sunt for bergensere. Det blir nok vanskelig å snakke fornuftig med oss en stund fremover.
Når fest-rusen om en stund legger seg, synes jeg at vi bør begynne kampen for å hente sykkel-VM til Arna og Osterøy snarest mulig. Tenk å se Chis Froome over Osterbrua og opp til Bruvikdalen!