Det var med stor spenning vi onsdag kveld fulgte heradsstyret live.

Det er nå et faktum at siden det ikke er lovpålagt at kommunen må sørge for at de psykisk utviklingshemmede kan få reise på ferie, slik de nå har gjort i en årrekke, så kutter politikerne det ut med et pennestrøk.

Som foreldre til to av disse brukerne sitter en igjen og undres over måten dette er blitt gjennomført på; en tekstmelding på mobilen. Heretter blir det ingen ferietur for brukerne som bor i bofellesskap. Ingen dialog, ingen alternativ, ingenting.

Ikke blir vi innkalt til et møte, ikke vet vi om hvordan dette blir formidlet til våre brukere, og sommerferieturen, som er årets høydepunkt for de, blir nå bare kuttet ut.

Dette er brukere som trenger rutiner og en forutsigbarhet i hverdagen. Endringer er ikke lett å takle og de bør forberedes på det som skal skje.

At politikerne ikke forstår hvilken inngripen det medfører for brukerne og deres familie, det kan jeg forstå, iallfall etter innleggene i debatten de hadde i heradsstyret. Men at en etatsjef igangsetter en stor personalendring samtidig som ferieturer bare blir kuttet ut, det har jeg problem med å forstå.

Det er lite i denne situasjonen som tyder på at dette tiltaket er igangsatt med annet enn en tanke om å spare penger. For verdighet, likhetsprinsippet og kvalitetssikring er totalt fraværende.

Jeg trodde innsikten i hvilken konsekvenser dette kan medføre var bedre. At slike kutt kommer på et tidspunkt tett opp til ferien vanskeliggjør det også for foreldre/pårørende å legge nye ferieplaner.

Her kunne kommunen på et langt tidligere tidspunkt innkalt foreldre/pårørende til et samarbeidsmøte hvor problemstillingen ble belyst og hvor en kunne hatt muligheten til å komme med forslag/innspill til løsning - uten at det medførte store kostnader, og hvor en hadde fått tid til å forberede brukerne på at ferieturen kunne bli litt utenfor det de var vant med.

Kommunen skal også samtidig redusere på personalet som ikke har fagbrev, men som har jobbet med disse brukerne mellom 15 og 20 år, fordi de skal ansette fagfolk, også dette for å spare penger. Det hadde våre mulig å gi dette personalet litt tid - tid til å skaffe seg fagbrev, men nå risikerer kommunen å miste en del folk som har mange års kompetanse. Og brukerne blir kastet ut i et virvar av nye ansatte i tillegg til ferievikarer. Da er ikke hensynet til disse brukernes behov ivaretatt!

Vi vet også at ferievikarer er ensbetydende med 18-åringer som overhodet ikke har erfaring med denne typen jobb, men så var det dette med kostnader da!

Og da får det vel våge seg om fagkompetansen uteblir.

At Osterøy kommune sammenligner seg med andre kommuner som leverer enda dårligere tjenester enn de selv er ingen trøst, de viser bare hvor lite gjennomtenkt tiltakene er for å spare penger. Og måten de blir gjennomført på er av samme kvalitet.

Det blir som å trøste mor og far med at det får våge seg at jeg kommer hjem med en Ng i karakter, det var da virkelig noen som strøk! Da er ambisjonene satt!

Ved flere anledninger kommenterte selv politikerne hvor liten økonomisk innsikt de hadde hatt i dette spørsmålet. Da de hørte at det koster ca. 100 tusen for at denne gruppen skal få en uke ferie, mente da flere politikere at det var det ikke budsjettert til, og da måtte ferieturen vike. Og dette er jo ikke en lovpålagt tjeneste! Jeg vil heretter gå igjennom lovverket for å forsikre meg om at kommunen er lovpålagt å gi de mat/drikke osv., for jeg tenker med gru på hva som blir det neste!

At de i neste øyeblikk ikke hadde problem med å klubbe igjennom en ekstra pott på 6 millioner til Familiens hus, kom jo da ikke som noen bombe. Jeg har, som noen nå vil påpeke, ingen rett til å sette grupper opp mot hverandre. Jeg vet at Osterøy kommune har flere utfordringer i helsetjenesten, men de kan ikke fraskrive seg ansvaret med å opptre og informere på en måte som vitner om totalt mangel på respekt for de som blir rammet av sparekniven.

Kåre Willoch er en kjent tidligere statsminister, og han har blant annet et barnebarn som har Downs syndrom. Han har i et intervju sagt at det er fantastisk at vi har et mangfold. Ja vi har mange barn/unge og gamle som utgjør et mangfold, og i noen forbindelser snakkes det både med store bokstaver og høy stemme om dette, men når det er snakk om deres verdighet/rettigheter, da stilner det og det gjør meg så usigelige trist at kampen for disse barnas rett til et verdig liv. Enten det er hver spes.ped.-time, hjelpemidler som kan gjøre hverdagen deres lettere, eller en uke sommerferietur, så er det en evigvarende kamp. En kamp du blir sliten av, en kamp du til slutt gir opp.