Eg var på gudsteneste i kyrkja sundag. Det var barnedåp. Fleire av gjestane i barnedåpen var kledde i vakre tradisjonsrike bunader. Ei av dei bunadskledde kvinnene bar våpen i beltet.
Eg undrar meg på; fryktar ho for dåpsbarnet sin tryggleik? Eller var det nokon ho ville til livs?
Det var offring ved akkurat denne sundagen. Eg tok risikoen og blanda meg med forsamlingen. Då eg passerte bakom altertavla i halvmyrkret, kika eg meg over skuldra og tok nokre lange raske steg.
Eg tenkte på det Bjørnstjerne Bjørnson skreiv i songen «Ja, vi elsker»; «Kvinnen selv stod opp og strede som de vare menn».
Tradisjonen seier at kvinnene bar ikkje våpen, og i kyrkja sette mennene frå seg våpena i våpenhuset.