Vinteren er i ferd med å gje slepp og våren er i ferd med å festa taket. Me er komen til april og me i politiet ser fram mot travle vakter i påskehøgtida, russetida og fridagane i mai.

Alle trivst når sola endeleg gjev oss meir lys og meir varme. Me nyt dagane med meir uteaktivitetar. Nokre tek fram tohjulingen og nyt fridomen med å ferdast på vegane. Nokre lukar ugras i hagen, medan nokre set seg i solveggen og nyt god mat og drikke.

Mitt ynskje denne tida vi går inn i er at me tek det litt med ro og ikkje kavar oss opp.

Køyrer du til dømes ein motorsykkel, så hald farten som trafikken elles. Eg kan ikkje hugsa ein einaste vår eller sumar i politiet der eg ikkje har vore på ei ulukke der ein motorsykkel har vore involvert. Dette er ikkje alltid motorsyklisten som er skuld i ulykka, men det er alltid motorsyklisten som er mest skada.

Me ser heilt klare tal på at bilistane ikkje rettar merksemda si på vegen slik vegtrafikklova krev av oss. Me bilistar har fått så høg tru om våre eigne ferdigheiter at vi trur vi kan følgje med på telefonen samstundes som vi har full oversikt over trafikkbilete. Kombinasjonen av bilistar som flyttar fokus over på telefonen og motorsyklistar som tek forbikøyringar kan være dødeleg.

I trafikken er vi ikkje åleine. Vi deler vegen med heile samfunnet. Store og små er på eller langs vegen kvar einaste dag. Difor er det som berre verkar som ein spennande fartsauke eller ein status på facebook plutseleg grunnen til at ein ikkje evnar å stogga for ein syklande småbarnsfar eller ei mor på trilletur med barnevogna.

Mi største frykt denne våren er at vi får ei dødsulukke i våre område. Nyleg vart saka der ein ungdom gjekk opp på taket på ein buss og blei treft av taket i Arnanipatunnelen avslutta hos politiet. Ei forferdeleg sak som har råka mange.

Me i politiet skal gjere det vi kan for at vi er tett på for å førebyggje kriminalitet og ulykker også denne våren. Vi skal følgje russen på fleire arrangement, vi skal ha trafikkontrollar der vi mistenkjer at det er uvettig kjøring, og vi skal ha vakter i dei tidene vi veit det vært inntatt mykje rusmiddel.

Også på rusfeltet vil me be folk ta det med ro. Påsken i fjor hadde vi fleire døme på valdshendingar på Osterøy. Ikkje ein einaste mistenkt eller fornærma var edru. Dette resulterte i straffesaker som hadde høg prioritert. Fornærma vart påført fysiske og seinare psykiske skadar.

Nokre får ein eller fleire lyter etter slik vald som ofte skuldast ei konflikt om noko heilt meinigslaust. Valdshendingar er ei ulukke for fornærma, pårørande og arbeidsplassen. Fornærma kan miste tilliten til samfunnet og slita med etterverknader av valden. Pårørande kjenner og ei sorg av å sjå sine næraste bli skada. Arbeidsplassen saknar sine gode kollegaer i ein eventuell fråværsperiode. Heile samfunnet taper på valden.

Alkohol er utan tvil det mest nytta rusmiddelet i vårt område. Når ein drikk så byrjar hjernen rimeleg snart å bli påverka av alkoholen. Kring 0,5 i promille byrjar vi å seie ting vi ikkje elles tør å seie, eller gjere ting vi elles ikkje tør å gjere. Ein vert meir risikovillig. Kring 1,0 i promille vert balansen dårligare, ein snakkar snøvlete og ein får dårlegare kontroll over røyrslene sine. Med 1,5 i promille byrjar ein å gløyme.

Kombinasjonen av auka vilje til å ta risiko og dårlegare motorikk er farleg. Difor er måtehald på dette området både tilrådeleg og førebyggjande. Ved å drikka mindre hjelper ein dei svakare stilte. Ein lettar arbeidsbyrda på sjukehusa, ambulansetenesta og politiet. Me får brukt kreftene våre på viktigare ting. Ein styrkjar felleskapet ved at fleire er i jobb og færre er uføre grunna skade.

Så ta det med ro i sola. Nyt tida saman med dei de er glade i. Hald att på fart og alkohol, så får vi alle ein fin vår.

Beste helsing

Ole Kristoffer Tveiten

Politioverbetjent Osterøy lensmannskontor.